E18 det nye Lofoten og Vesterålen

Hvordan kan det ha seg at noen få prosent av velgermassen kan få avgjørende innflytelse og gjennomslag i strid med den store politiske majoriteten? Miljøpartiets gjennomslag i byrådsforhandlingene er et godt eksempel på nettopp dette.
Av Ketil Lindseth

E18 det nye Lofoten og Vesterålen

22/10 2015

Snart kan ny E18 inn til Oslo bli en like stor miljøpolitisk knute for det nye byrådet i Oslo som Lofoten og Vesterålen har vært for de ulike flertallskonstellasjonene på Stortinget etter 2001. Selv om sakene er forskjellige i den forstand at E18 er et beslutningskompromiss mellom Akershus fylkeskommune, staten og Oslo kommune, og beslutningen om oljeboring er lagt til Stortinget, så er det mulig å dra noen klare paralleller. I likhet med Lofoten og Vesterålen er ikke E18 bare en politisk prestisjesak for miljøbevegelsen, men saken kan også framstå som noe av et demokratisk dilemma.

Som en del av byrådsforhandlingene i Oslo (byregjering), har Miljøpartiet de Grønne (MDG) fått gjennomslag for følgende formulering: «Med utgangspunkt i klima- og miljømålene, vil byrådet gå mot prosjekter som bidrar til å øke den fysiske veikapasiteten i og inn til Oslo. Det medfører at den fysiske veikapasiteten på E18 i Vestkorridoren ikke kan økes»

Etter at avtaleteksten ble offentlig kjent tidligere i uka, har mange, både politiske motstandere og tilhengere, reagert på formuleringen som oppfattes som et klart nei til økt kapasitet for bilistene på den viktige innfartsåren inn til og gjennom Oslo sentrum. I den nye byrådskonstellasjonen er imidlertid tolkningen av denne formuleringen nokså forskjellig avhengig av hvem du spør. Raymond Johansen var raskt ute med å si at dette er et «forhandlingsutgangspunkt». Da fikk han ganske raskt svar på tiltale fra MDGs Lan Marie Nguyen Berg. Til VG på tirsdag denne uka gikk hun så langt som til å si at hun vil forlate byrådet om det blir en kapasitetsøkning på E18. Dette er harde ord som både Raymond Johansen og andre i Ap med all sannsynlighet har merket seg. Nguyen Berg har stilt Raymond Johansen overfor et ultimatum og gitt han et svært begrenset manøvreringsrom.

Det er all grunn til å tro at både Raymond Johansen og andre i Aps ledelse ønsker at MDG skal forbli i byrådet og sikre Ap makta. Å beholde posisjonen i Oslo er et mål i seg selv. Men vel så viktig er den lange valgkampen mot 2017. Sentralt i Ap er blikket nå festet på valget i 2017, og de ser at de også kan bli avhengig av MDG for å få regjeringmakt. Å innlede denne lange valgkampen med å kaste MDG ut av byrådet på den antatt viktigste miljøsaken i Oslo vil være et dårlig utgangspunkt for dette samarbeidet. Det vil nok også Jonas Gahr Støre fortelle Raymond Johansen når de er ute og går turer sammen.

Saken om E18 synes å utvikle en rekke likhetstrekk med en annen sak som har preget den miljøpoliske dagsorden i Norge siden 2001: oljeboring i Troms 2 og Nordland 6 og 7, eller det som i dag refereres til som Lofoten og Vesterålen. Her har miljøinteressene lagt tunge skyts inn på å få stoppet både seismikk og boring. Det har de også klart. Og til tross for at det har vært et stort flertall med Ap, Høyre og FrP på Stortinget som har ønsket seg en konsekvensutredning, har regjeringsplattformene i både 2009 og 2013 satt en stopper for dette. Vi har altså en situasjon med et stort politisk flertall på Stortinget som ønsker oljeboring i disse områdene. Flertallet blir imidlertid ikke fulgt fordi mindretallet bruker sin makt som vippepartier til å tvinge gjennom mindretallets politikk. Mange vil nok si at det er underlig med tanke på at områdene som senere er åpnet for leting i Barentshavet, er like miljømessig sårbare som både Lofoten og Vesterålen. Mange vil nok hevde at det er et demokratisk dilemma at flertallets vilje ikke blir fulgt.

Hvordan har et relativt lite parlamentarisk mindretall klart å stoppe det store flertallet? Hva er det som gjør at MDG kanskje kan klare det samme i forbindelse med E18 i Oslo?

Jeg tror det handler om to ting:

  1. Kommunikasjon: eierskap til symbolene og retorikken
  2. Ønsket om makt: Ap og Høyres vilje til regjeringsmakt

Miljøbevegelsen og enkeltpersoners sterke kommunikative engasjement for Lofoten og Vesterålen har gjort oljeboring i dette området til en politisk umulighet. Den som går inn i saken, mister sin miljøpolitiske troverdighet. For partier som Venstre, KrF og SV, som ønsker seg stor troverdighet i miljøpolitiske spørsmål, blir de miljøpolitiske kostandene ved et kompromiss for store. De vil nødig ta den politiske nedsiden som følger med å være det partiet som åpnet for oljeboring. Derfor sier de i regjeringsforhandlinger med Høyre og AP: «bygger dere her, så får dere ikke regjeringsmakt.» De stopper saken og står igjen som troverdige i miljøpolitikken.

Ap og Høyre, som er store (statsbærende) partier, vet at enkeltsaker er viktig, men nesten ingen ting trumfer det overordnede målet: makt og nøkkelen til regjeringskontorene. De er derfor villige til å ofre saken for makta.

Spillet om enkeltsaken og makta er også det som synes påfallende for den nye byrådskonstellasjonen i Oslo. Det er et stort flertall i bystyret for kapasitetsøkning på E18, men et lite mindretall kan tvinge flertallet i sin retning. For hver dag som går og jo mer kategorisk samferdselsminister Ketil Solvik Olsen og andre «miljøverstinger» er i denne saken, desto viktigere blir det å begrense kapasiteten på E18 for miljøbevegelsen og MDG. Det blir så godt som umulig å delta i noe form for kompromiss – det vil være å gi fra seg hele miljøtroverdigheten. MDG har sikret Ap flertall, men det det kan se ut til at Ap må betale med E 18. Hvis vi skal legge erfaringene fra saken om oljeboring i Lofoten og Vesterålen til grunn, er dette dårlige nyheter for oss som sitter i bilkø på E18 innover mot Oslo for å komme oss på jobb om morgenen.

First House gjør oppmerksom på at vi ikke har kunder eller oppdrag knyttet til ny E18, men at vi har hatt et oppdrag for Asker kommune i saken. Dette ble avsluttet i 2012 og har vært offentlig kjent og omtalt i media.

Om First House

Vi tilbyr rådgivning på strategisk nivå innen finansiell og politisk kommunikasjon, virksomhetskommunikasjon, krise- og mediehåndtering.

Kontakt oss

Haakon VII's gate 10, 0161 Oslo
Tel: +47 210 46 200
Krisetel: (24/7): +47 994 21 994