Media kler offerrollen dårlig

Hvis mediene blir mindre navlebeskuende, tror jeg de tar et viktig steg på veien for å styrke tilliten til seg selv og gjeninnta egen posisjon i samfunnsmaskineriet.

Media kler offerrollen dårlig

2/3 2017

MEDIEKRITIKK: – Om Sylvi Listhaug velger å fremtre usensurert i sosiale medier er det mindre interessant for oss mediebrukere enn sakene som er hennes arbeidsfelt, skriver Ketil Lindseth i First House.

USA har fått en president som utestenger enkelte medier fra pressebriefinger og omtaler redaksjoner som «fiender». I Norge har vi en innvandringsminister som trives bedre når hun snakker med publikum via Facebook heller enn gjennom mediene.

Det skaper støy og diskusjoner av sånt, men er det nødvendigvis et demokratisk problem? Eller er det et større demokratisk problem at mediene bruker så mye av sine knapt tilmålte ressurser til å dekke hvor dårlig de selv føler seg behandlet? Og er det uforståelig at Trump og Listhaug velger å kommunisere gjennom sosiale medier?

Klassekampens nyhetsredaktør Mimir Kristjansson hadde nylig en Facebook-status om temaet. «Det er jo ikke FAKE NEWS eller ALTERNATIVE FACTS at pressen har gått i forbund mot Trump, det er jo bare sant», skrev Kristjansson. Dette er interessante betraktninger av en journalist, og de utløste forutsigbare reaksjoner fra andre journalister om at jobben deres er å granske makta.

Det er naivt å tro at den interne innflytelsen til velansette journalister og kommentatorer ikke påvirker medienes dekning av fenomener og personer. Det gjør det enda mer fristende for Listhaug, Trump og mange andre å velge andre kanaler.

Tradisjonelt har journalistene vært portvokterne. Ville noen bli hørt i offentligheten gikk veien gjennom avisspaltene, gjennom nyhetsnettsteder, TV og radio. Journalistene og redaktørene bestemte hvem som slapp til og ble hørt. Det er ikke slik lenger, og det har vært vondt å svelge for mediene.

Alle som har et budskap – inkludert politikere – kan ta veien rundt de tradisjonelle mediene. I sosiale medier snakker man uforstyrret til sine tilhengere. Dette er det ikke bare Trump som har forstått, men også de fleste norske politikere. De har egne twitter-konti og profiler i andre sosiale medier. Også bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner har sine plattformer som de bruker for å nå ut uredigert og tydelig ut til folk. Gjennom sosiale medier er det lett, ukomplisert og billig å nå ut til mange. I Norge har statsråd Sylvi Listhaugs markert seg gjennom sin bruk av Facebook for å nå sine kjernevelgere. Hun har rett ut sagt at hun føler seg redigert av journalister og at hun ikke ønsker det.

Jeg møter ofte journalister som murrer og er negative til denne utviklingen. Argumenter som ofte trekkes fram er at den er med på å skjule og tildekke fakta, at det er ingen som stiller politikerne kritiske spørsmål når de kan publisere på egne plattformer. Det er viktig at pressen ikke slutter å stille kritiske spørsmål, men her er det realiteter man må ta inn over seg.

Den kritiske journalistikken skjer nå i et landskap der media kun er en av mange kanaler politikere og andre benytter for å kommunisere til store grupper i samfunnet. Dette må journalister venne seg til og akseptere.

Så må media være ærlige, og erkjenne at man tar parti og velger side. Undersøkelser viser at tilliten til pressen er lav og trolig fortsatt fallende, og det har den vært over lengre tid, både i Norge og USA. En av årsakene er at publikum oppfatter media som aktør; en som tar parti og velger side, uansett om man selv benekter det og påberoper seg objektivitet og balanse. Mediene er ikke objektive og balanserte. Det erfarer både de som er objekter for journalistikken og de som er brukere, hver eneste dag. Det er dette Kristjansson i Klassekampen også påpeker – og ingen kan beskylde ham for å høre hjemme i de mørke krokene av det konspiratoriske alt.right-miljøet. 

Media kler offerrollen dårlig, som alle maktinstusjoner. Medias arbeidsforhold er ikke like viktig som muren mot Mexico eller Trumps mulige bindinger til Russland. Om Sylvi Listhaug velger å fremtre usensurert i sosiale medier er det mindre interessant for oss mediebrukere enn sakene som er hennes arbeidsfelt. Ved å bruke mye spalteplass på sine egne arbeidsforhold, framstår man som sutrete og navlebeskuende. Dermed svekker man også på lengre sikt tilliten til egen dekning av andre saker og samfunnsforhold.

Det beste svaret media kan gi til de som er kritiske, er å levere god journalistikk. Medias ressurser, både i Norge og i de fleste andre land, er blitt mindre. Færre journalister skal gjøre flere oppgaver. Det krever knallharde prioriteringer og iskalde vurderinger av hvordan ressursene kan brukes for å løse samfunnsoppdraget. Det krever at man jakter på de rette sakene på den rette måten og leter etter unike saker for sin flate og sitt medium. 

Ikke bruk ressursene på å beskrive egne arbeidsforhold. Verden går ikke under av at New York Times og CNN utestenges fra en pressebriefing, og de mister heller ikke muligheten til å grave frem saker som kan felle en president. Bruk heller ressursene på de sakene som gjør at verden faktisk kan gå under, eller som kan forhindre det.

Hvis Erna Solberg skulle velge å boikotte Aftenposten og TV 2, ville hun få samfunnets dom over handlingen ved neste valg. Det samme gjelder for Donald Trump. Han blir ikke felt av å utestenge New York Times, men han blir kanskje felt av sine handlinger i de sakene som media dekker og graver frem, uten å delta på pressebriefingene.

Artikkelen er skrevet av KETIL LINDSETH, partner i rådgivingsselskapet First House

og er publisert på VG.no: http://www.vg.no/nyheter/menin...


Om First House

Vi tilbyr rådgivning på strategisk nivå innen finansiell og politisk kommunikasjon, virksomhetskommunikasjon, krise- og mediehåndtering.

Kontakt oss

Haakon VII's gate 10, 0161 Oslo
Tel: +47 210 46 200
Krisetel: (24/7): +47 994 21 994