Gå utenom, sa Bøygen

De fleste politiske partier er enig om at vi trenger omstilling. Hvorfor er det da slik at oljepengebruken fortsetter å øke? Hvorfor øker den offentlige andelen av økonomien? Jeg tror frykten for å tape neste valg forhindrer nødvendig omlegging av politikken. Høyre og Arbeiderpartiets frykt for ikke å vinne sentrumspartienes gunst hindrer kloke og nødvendige reformer til nasjonens beste. De pågående budsjettforhandlingene burde handle om de lange linjene, men tegner til å bli en krangel om det som i den store sammenhengen er små beløp. Av Morten Andreas Meyer

Gå utenom, sa Bøygen

4/11 2015

Det er noe Peer Gyntsk over norsk politikk. Slik Peer vek unna de vonde og vanskelige valgene, unnlater også norske politikere å handle i påkrevet omfang. Kunnskapen om og forståelsen for hva som må gjøres er der. Frykten for å tape neste valg skygger for motet til å gjennomføre nødvendig omlegging av politikken. Kortsiktighetens tyranni kan true fremtidig velferd.

I mer enn ti år har behovet for omstilling og kursomlegging vært snakket om i norsk politikk. Fallende petroleumsaktivitet, reduserte inntekter, raskt voksende helse- og omsorgsbehov knyttet til endringer i demografi, behov for omfattende klimatiltak og konsekvensene av et stadig mer multikulturelt samfunn ligger som bakteppe for mantraet «fra særstilling til omstilling». De økonomiske utsiktene er solid presentert, ikke minst i regjeringens egen perspektivmelding. Kunnskapen om konsekvensene av ikke å handle nå, er faglig dokumentert. Enkelt oppsummert – mangel på nødvendig justering skyver et stort og voksende finansieringsproblem over på de neste generasjonene av politikere. Istedenfor forsiktige justeringer av kursen, styrer vi skuta rett fram med økt fart. Det er en farefull ferd. Det vil på et tidspunkt fremtvinge en brå og brutal kursomlegging.

Hovedbudskapet i Perspektivmeldingen 2013 er at vi med dagens velferds­ordninger og arbeidsinnsats kan komme til å få et underskudd på stats­budsjettet som tilsvarer 6,1 prosent av Fastlands-BNP i 2060. Rundt 2025 begynner offentlige budsjetter å gå med underskudd. I 2013 var oljeprisen over 100 dollar fatet. I perspektivmeldingen Solberg-regjeringen skal legge frem våren 2017 legges det neppe til grunn en oljepris på 100 dollar. Sannsynligheten for at tidspunktet for det brå kursskiftet oppstår tidligere er stor. Stortinget som velges i september 2021 kan stå foran en formidabel oppgave om ikke justeringene starter i større omfang nå.

Høstens budsjettprosess står frem som eksempel på hvor lett det er å gå utenom. Den opprinnelige budsjettproposisjonen gjør oss mer avhengig av oljepengebruk, ikke mindre. Det offentliges andel av økonomien fortsetter å vokse. Staten blir stadig større og viktigere. Det
er begrenset evne til forsiktig justering av rettighetsbaserte ytelser for å få kontroll over den automatiske utgiftsveksten. Snarere tvert i mot – nye og forbedrede regelbestemte ytelser med store økonomiske konsekvenser for fremtiden, vedtas ved hver budsjettbehandling. Kuttene som foreslås er ubetydelige til sammenligning. Den automatiske utgiftsveksten knyttet til allerede lovbestemte rettigheter og regelstyrte ordninger reduserer gradvis den politiske handlefriheten. Derfor tvinges politikerne til å fase inn stadig mer av avkastningen fra Statens
Pensjonsfond Utland (oljefondet) og skyve de vanskelige kuttene foran seg.

Dette bildet ble forsterket når tilleggsproposisjonen ble lagt fram i forrige uke. Flyktningekrisen vil koste ca. 10 milliarder ekstra i 2016. Dette finansieres gjennom redusert u-hjelp, reduserte skattekutt, ytterligere økt bruk av oljepenger og uvesentlige reduksjoner av mer enn hundre mindre enkeltposter. Selv om det i retorikken kan synes som om avstanden mellom partiene er stor, er det ingen vesentlig forskjell med tanke på inndekningen mellom regjeringen og de ulike opposisjonspartiene. I lys av et erkjent omfattende omstillingsbehov og et statsbudsjett på om lag 1.250 milliarder er det mulig å dekke inn en ekstraregning på 10 milliarder gjennom reelle kutt og ikke økt pengebruk. Men det vil innebære kutt i bevilgninger hvor det står sterke pressgrupper bak. Pressgrupper som vil bråke hvis budsjettene reduseres. Og politikere liker ikke bråk og protester. Men 10 milliarder er altså småpenger sammenlignet med hva neste generasjons politikere skal justere utgiftssiden med når kombinasjonen av demografiendringer og reduserte petroleumsinntekter slår inn for fullt om ti år.

Vi står altså oppe i en paradoksal situasjon. Kloke og ansvarlige politikere vet hva som er nødvendig å gjøre. De ønsker å tenke og handle langsiktig. På den annen side preges agendaen av månedlige meningsmålinger, taktikken foran neste valg som hele tiden er rett rundt hjørnet og kampen mellom AP og H for å vinne sentrumspartiene. Politikk dreier seg om å vinne makt og innflytelse. Derfor er det enkelt å forstå hvorfor det kortsiktige så ofte trumfer det langsiktige. Men kanskje den ekstraordinære situasjonen landet vårt opplever i 2015 kan bidra til en bedre balanse.

Det er i noen grad etablert kriseforståelse hos næringsliv og borgere. Det dramatiske oljeprisfallet, den humanitære krisen i Midt-Østen og miljøutfordringene, er med på å motivere oss for endring som også påvirker oss selv. Velgerne er sannsynligvis bedre forberedt på at hver og en av oss må ta sin del enn politikerne våger å tro. Regjeringen og Stortinget bør gripe muligheten og samle seg om gjennomføring av noen reformer som vil gjøre Norge bedre rustet til å håndtere langt større utfordringer enn hva vi står oppe i nå. La meg peke på noen områder hvor det er politisk taktikk og sannsynligvis ikke dyp politisk uenighet som står i veien.

  • En kommunereform vil i tillegg til mange andre fordeler gi muligheter for å frigjøre økonomiske ressurser gjennom mer effektiv organisering av tjenesteproduksjon og administrasjon.
  • Dagens sykelønnsordning, som er den eneste trygdeordningen uten egenandel, koster fellesskapet ca. 40 milliarder årlig og er overmoden for endring.
  • Pensjonsreformen må fullføres og offentlig sektor kan ikke lenger skjermes for nødvendige innstramminger. Dagens ordning er ikke bærekraftig. I kommunene (som i motsetning til staten må bygge opp fond for å håndtere pensjonsforpliktelsene) er utgifter til pensjon mer enn doblet på ti år. Dette fortsetter å øke raskt i årene fremover hvis endringer ikke gjøres.
  • Det må bli mere lønnsomt å arbeide. NAV-reformen må fullføres. Ytelsene for passivitet må endres slik at de økonomiske stimulansene til å arbeide øker.

Som tidligere politiker har jeg vært opptatt av å opprettholde tydelig skillelinjer mellom partiene og blokkene. Velgerne må se forskjeller for å ha reelle valg. Jeg har vært med å dyrke konfliktene og forsvart standpunkt og posisjoner drevet av taktikk mer enn av overbevisning om hva som var rett på lang sikt. Men nå aner det meg at velgerne forventer noe annet. Utfordringene synes så store at de kan utløse krise om de ikke håndteres bra. Det burde mane til en betydelig kompromiss- og dugnadsvilje i politikken. Dersom omstilling ikke skal være bare noe arbeids- og næringslivet skal holde på med, er tiden inne for noen store grep på områder hvor det er regjeringen og Stortinget som har hovedansvaret. Det står om velferdssamfunnets fremtid. Det er ikke lenger mulig å gå utenom som Peer Gynt gjorde helt til det siste.

Morten Andreas Meyer er tidligere statsråd for Høyre i Bondevik II regjeringen. Han har omfattende ledererfaring fra næringslivet og har siden 2012 vært partner i First House.

First House har naturligvis kunder som har interesse av innretningen i statsbudsjettet i årene fremover. Denne bloggen er imidlertid ikke skrevet på oppdrag fra noen av våre kunder og står for skribentens egen regning.