Kina – uendelige muligheter

Kina har hatt 30 år med overkapasitet. En overkapasitet som er synlig på de fleste områder, men som særlig vareproduksjons­industrien har fått føle på etter finanskrisen i 2008. Nå står landet foran år med fokus på effektivisering og produktivitetsvekst. Noen hevder at dette er drivkraften bak en ønsket og pågående urbanisering. Av verdens 500 megabyer befinner snart halvparten seg i Kina.

3/11 2014 av Per Høiby

Jeg var så heldig å bli invitert til International Capital Conference 2014 ( http://www.internationalcapitalconference.com/) av min venn John G. Bernander. First House har ikke hatt noen form for oppdrag – verken betalt eller ubetalt – i tilknytning til denne reisen. Likevel var konferansen og opplevelsene så interessante at noen av inntrykkene er verdt å dele.

Liberalisering og urbanisering
Vi fikk møte en rekke selskaper som er engasjert i investeringer både til og fra Kina. De rundt 400 deltagerne på konferansen representerte internasjonalt næringsliv, kinesiske myndigheter og flere av de nye fremtredende private aktørene i næringslivet og finanssektoren. Nettverket teller også sentrale politikere, med Frankrikes tidligere statsminister Raffarin og tidligere visehandelsminister Yongtu Long fra kinesisk side.

Alle snakket om en tiltakende modernisering og liberalisering av næringslivets rammebetingelser slik vi kjenner disse i dag, enten det var ny konkurranselovgivning, enklere samhandling mellom børsene i Shanghai og Hong Kong, normalisering av bankenes rentefastsettelse eller økt fokus på god governance.

Et annet viktig tema for konferansen var urbanisering. Det har naturligvis foregått en økt urbanisering i Kina som følge av den økonomiske utviklingen. Nå har imidlertid kineserne bestemt seg for noe som vil få de fleste senterpartister til å steile. De vil forsere urbaniseringen, la den bli motoren i den videre økonomiske veksten, samtidig med gjennomføring av effektiviseringen og produktivitetsveksten. En plan som har en helthetlig tilnærming, hvor ikke bare infrastruktur er i fokus. Også miljø, energieffektivisering og smart utnyttelse av teknologi er sentrale elementer.

Flere av innleggene på ICC konferansen, fra viktige, store og ekspansive kinesiske selskaper, understreket behovet for innsats og investeringer i fornybar energi, miljøriktige produkter og renseteknologi. Gjennom urbanisering vil kineserne øke middelklassen og dermed hjemmemarkedet for vareproduksjonen. Antallet fattige i Kina er sterkt redusert over de seneste tiår. I perioder var det tale om å bremse folkevandringen mot kysten og byene. Nå ønskes den velkommen. Kina vil få enda færre fattige. Kineserne vil sakte men sikkert utvikle landet i en demokratisk riktigere retning, i første omgang gjennom at flere får større valgmuligheter og reelle økonomiske friheter. Det vil gå i retning av mer demokrati som vi definerer det, men tiltakene vil dempe misnøyen i folket og gi myndighetene større muligheter for å styre en positiv utvikling.

Norsk næringsliv taper
I den foreliggende politiske situasjon kan vi dele den norske Kinadebatten inn i tre. 1) Demokrati og menneskerettigheter, 2) utviklingstrekkene og 3) konsekvenser for norsk næringsliv. Jeg mener den norske debatten preges av det første. Norsk næringsliv står på sidelinjene når våre europeiske konkurrenter utvikler arenaer og kontakter for å ta del i den økonomiske utviklingen i en av verdens største økonomier.

Investeringene ut av Kina og inn i industri, eiendom og næringsvirksomhet i andre land er nå større enn investeringene fra verden for øvrig til Kina. EU-landene er Kinas største handelspartner. Mellom EU og Kina foregår det 70-80 ulike dialoger. Mellom Kina og Tyskland foregår det cirka 60 dialoger. Mellom Kina og Norge er dialogen nærmest ikke eksisterende. Våre handelstall viser en ubetydelig vekst, sammenlignet med eksplosiv vekst i samhandelen mellom land som Danmark, Tyskland og Kina.

Norsk næringsliv blir stående på sidelinjen når kinesiske selskaper skal plassere sin overskuddskapital. Norsk næringsliv inviteres ikke inn. Norsk næringsliv lider under de rådende politiske forhold mellom våre to land og går dermed glipp av mange og interessante muligheter. Norge har ikke blitt med på denne eventyrlige utviklingen. Jeg er ikke i tvil, vi vil fortsatt se en økning i antallet kinesiske interessenter som vil investere i Europa. I Norge har vi hatt stor glede av China National Bluestar sitt oppkjøp av Elkem, og Huawei som har hatt en viktig rolle i oppgraderingen av mobilnettet til Telenor. I en slik sammenheng, vil vi ha alt å tjene på å få normalisert forholdet mellom våre to land.

Vær smart
Norsk næringsliv bør ta en tydeligere og mer koordinert rolle for å skape en plattform for å gjenvinne sine egne tapte muligheter i et enormt marked i vekst.

Når myndighetene ikke klarer å løse den politiske floken, bør norsk næringsliv kjenne sin besøkelsestid og se etter andre veier. Større deler av næringslivet bør lære Kina og kineserne å kjenne. I Kina styres ikke lenger økonomien av staten alene. De er på vei mot slik vi har det i Norge – en blanding av stats- og privateide selskaper.

Når de formelle kanalene ikke virker, gjør det som næringslivet vanligvis gjør: Følg de private pengene! Mulighetene er uendelige. Kanskje kan det til og med bidra til å skape et bedre klima for å løse det som i dag fremstår som en uløselig politisk situasjon.