Kongen av klassefesten

Det kommende stortingsvalget er som en klassefest - og Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, er for tiden den mest populære gutten på dansegolvet. Alle flokker seg rundt ham. Mange håper på å få napp. Men hvor lenge kan han vente før han velger? Og faller populariteten hvis han ikke har valgt i god tid før festen nærmer seg slutten?

Kongen av klassefesten

3/10 2016 av Erlend Fuglum

Denne kommentarartikkelen ble først publisert i Trønder-Avisa 28.9.2016

Tiden flyr. Det er under et år igjen til folket skal sette sammen et nytt Storting. Målingene viser at alt er åpent. Åpent er foreløpig også Kristelig Folkeparti (KrF) sitt strategiske valg: Hvem skal de samarbeide med etter valget? KrF holder fast på posisjonen som et sentrumsparti som kan gå begge veier for å finne flertall for sin politikk. 

Media øker nå presset på at partiet må "velge side". Det følger naturlig av medias konfliktorienterte og forenklende logikk. Hareide har sagt han snart skal komme med viktige signaler, og partiet skal diskutere spørsmålet på sitt landsstyremøte i november. Men må egentlig Hareide velge allerede nå? Hva skjer dersom KrF fortsetter å holde dørene åpne? Og hvordan vil velgerne reagere dersom KrF til slutt skifter side? 

Enkelte advarer mot at KrFs åpne linje kan føre til velgerflukt. Tanken er at sentrumsposisjonen kan oppfattes som vinglete, og at velgerne vil straffe et parti som ikke tydelig velger side. Ja - en mellomposisjon kan nok gjøre et parti sårbart for retoriske angrep av typen "velgerne fortjener å vite om en stemme til KrF er en stemme til Erna eller til Jonas".  

Men en slik analyse følger de store partienes logikk, der de små partiene kun er støttepartier til de store og alt EGENTLIG handler om de store. Slik er det selvfølgelig ikke.  

En stemme til KrF er hverken en stemme til Høyres eller Arbeiderpartiets statsministerkandidat. En stemme til KrF er en stemme til Hareide. En stemme til KrF er en stemme til partiets politiske saker, og ikke minst til deres verdigrunnlag - forankret i det norske politiske sentrum. Flere stemmer til KrF gir mer KrF-politikk. 

En annen påstand som har befestet seg som en slags sannhet, er at KrF vil lekke velgere til FrP dersom de offisielt åpner for samarbeid med Ap. Det kan være naturlig å tenke sånn. FrP har mange konservative velgere, og deler av partiledelsen har over flere år bygd et image som kristenparti, et tydelig alternativ til KrF.  

Men også på dette området kan KrF ha grunn til å senke skuldrene. I målinger blir folk jevnlig spurt om hva som er deres andrevalg av parti. Her er bildet tydelig. For KrFs velgere er det svært lite aktuelt å stemme på de ytterliggående partiene. FrP og SV kommer definitivt nederst på listen over andrevalg for de som allerede stemmer KrF. Mye tyder altså på at frykten for en lekkasje til Frp er sterkt overdrevet. 

Media, kommentatorer og politikerne selv kommer de neste 12 månedene til å bruke enorme mengder energi på det politiske spillet. Spekulasjonene kommer til å vare til godt over valgnatten: Hvem kan samarbeide med hvilke partier? Hvordan er personkjemien mellom Erna og Trine? Hvor store må sentrumspartiene være for å gå inn i regjering?   

Dette er diskusjoner som vi politiske nerder elsker - men valgforskning viser at folk, i motsetning til "ekspertene", er mer opptatt av de politiske sakene enn av det politiske spillet. Det er et faktum som burde gi KrF litt arbeidsro. Kanskje skal de ikke la seg stresse av at konkurrenter og journalister "krever svar"?  

Kanskje bør partiet heller se på posisjonen som klassefestens midtpunkt som en stor strategisk fordel? 

En av fordelene med å holde alle muligheter åpne, er noe så banalt som taletid - muligheten til å ta plass i debattene.  Politikkens tyngdelover er nådeløse: Den store oppmerksomheten rettes mot de store partiene, og i særdeleshet mot statsministerduellene. De mindre partiene havner derfor i skyggen av Jonas og Erna. Dette fenomenet er kanskje aller tydeligst i de TV-sendte partilederdebattene. Noe av det jeg husker aller best fra de valgkampene da jeg jeg jobbet med Senterpartiets ledelse, var nettopp dette: Hvor langt ut i debatten det kunne gå før sentrumspartiene fikk ordet første gang. Sentrumspartiene sliter rett og slett med å slippe til. Under partilederdebatten på Arendalsuka i august, la jeg merke til at Venstres Trine Skei Grande slet med det samme. Da hun fikk ordet første gang, var debatten allerede halvveis mot slutten. 

Så lenge Knut Arild Hareide holder døren åpen for samarbeid begge veier, unngår han faren for å bli usynliggjort. Rollen som "kingmaker", den som har makten til å vippe flertallet, gir ham en viktig rolle i de fleste debatter. Den oppmerksomheten kan han bruke nettopp til å snakke om hvilke saker KrF vil kreve gjennomslag for dersom de skal inngå i et flertall etter valget. Fra det øyeblikket Hareide har valgt side, er ikke KrF lenger interessant i debattene - annet enn som haleheng til et stort parti som de allerede har lovt å støtte. 

Sentrumsposisjonen gir imidlertid sterkere strategiske kort enn taletid i valgkampen. KrF har god mulighet til å havne i en såkalt "vippeposisjon" etter valget: At det er de som bestemmer hvilken vei flertallet går. En slik posisjon gir enorm forhandlingskraft. Dette er grunnleggende forhandlingstaktikk. Skal du ha styrke i forhandlinger, må motparten tro at du faktisk har et alternativ. At du ikke er nødt til å bli enig. At du kan forlate forhandlingsbordet. Vil Hareide virkelig spille fra seg det kortet før forhandlingene er i gang - før klassefesten er over?


Erlend Fuglum har erfaring fra politikk og strategisk kommunikasjon nasjonalt, regionalt og lokalt, sist som statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet. Han er i dag partner i First House.