Kvinnedagen og kvinners kamp mot hverandre

Skal Kvinnedagen forbli relevant, kan ikke dagen domineres av gamle symboler, definisjonskamp og kvinners kamp mot hverandre. Hvis målet er en bredere oppslutning om dagen og kvinnesaken bør vi legge ned stridsøksa og vise at vi har evne til å snakke sammen. Det vil både gagne den bredere oppslutningen om Kvinnedagen og kvinnesaken generelt.

Kvinnedagen og kvinners kamp mot hverandre

8/3 2017 av Johanna Ellefsen Rostad

Kvinner flest går ikke i 8. mars-toget på Kvinnedagen. Men erfaringen har vist oss at flere går i tog når det mobiliseres mot en felles sak eller fiendebilde, som tilfellet i 2014 da regjeringen vurderte forslaget om å gi leger reservasjonsrett mot abort. Det var 1970-tallstilstander på Youngstorget, ble det sagt, med en mobilisering som gikk langt utenfor den tradisjonelle kvinnebevegelsen. Men hva så, i årene hvor det ikke er en enkeltsak som samler og mobiliserer?

I mangelen på et felles fiendebilde og en sak som mobiliserer bredt, domineres Kvinnedagen av kvinners kamp mot hverandre. Fjorårets parolemøte var et historisk lavmål i så henseende, da Kari Jaquesson sa de famøse ordene «Du kan suge pikk ti ganger om dagen og se hvor gøy det er» som svar på forslaget om å håndheve sexkjøpsloven fra Unge-Venstre. I år gikk visst parolemøtet mer sivilisert for seg, men det mangler ikke på eksempler på «kvinnekamp». Anne Holt går hardt ut mot Sylvi Listhaugs personlige definisjon av likestilling i heimen. Samfunnsdebattanten Kadra Yusuf benytter dagen til å fortelle at kvinner flest er navlebeskuende.

Det ironiske er at alle hevder at de kjemper kvinnefellesskapets sak. Det triste er at jo hardere fronter i debatten, desto større blir avstanden til kvinner flest. Jo mer intense konflikter mellom kvinner, desto lavere oppslutning får Kvinnedagen. Når dagen er over og støvet har lagt seg, er det vanskelig å si hva debatten egentlig handlet om eller hvem som vant. Men vi husker den røffe tonen, personangrepene og at frontene var harde.

Jeg opplever at mange kvinner blir beklemt når de blir gratulert med Kvinnedagen. Blant mange kvinner er feminisme er begrep som er forbundet med noe negativt. For mange er kvinnesak en ikke-sak eller et privat anliggende, som politiske spørsmål for øvrig. Hvorfor? Og hva betyr det for Kvinnedagen?

Nylig ble det publisert en studie av norske kvinners interesse for nyheter og politikk på sosiale medier av Petter Brandtzæg ved SINTEF. Her kom det fram at norske kvinner i alderen 13 til 28 år er blant kvinnene i verden med lavest interesse for nyheter og politikk på Facebook basert på hva de liker. Det paradoksale er at kvinner dominerer de digitale plattformene (er mer aktive og har flere venner), men er underrepresentert hva gjelder å ytre sine meninger.

Mange har tolket disse funnene som et demokratisk problem. Jeg mener at det kan være en forhastet slutning. Det er problematisk at kvinner er mindre interessert i politikk og nyheter. Men kan det like gjerne være at endel kvinner velger å avstå fra å engasjere seg på grunn av debattens form og innhold?

Ofte preges debatter på Twitter eller Facebook av ekstreme standpunkt. Personangrep brukes for å vinne poeng. På 140 tegn er det heller ikke særlig rom for nyanserte standpunkt. Med dette som bakteppe, bør kanskje ikke valget om ikke å delta og ytre egne meninger på sosiale medier synes særlig overraskende? I så måte kan manglende engasjement i debatten på sosiale medier være like mye et veloverveid valg, som et uttrykk for manglende interesse. På samme måte er det ikke utenkelig at endel kvinner velger å avstå fra å markere Kvinnedagen. Debattenes form og innhold er av en art som skaper avstand framfor å inkludere kvinner flest. 

I Kadra Yusufs oppgjør med den navlebeskuende norske kvinnen etterlyser hun flere kvinner i den offentlige samtalen. I følge Yusuf er kvinner flest mest opptatt av de nære tingene i livet. Vi må slutte å hygge oss vekk fra de viktige arenaene, sier hun, og avslutter med å oppfordre til å bruke anledningen som kvinnedagen gir til å reflektere over hvordan vi gjør dette.

Jeg skal like å se den kvinne som engasjerer seg politisk fordi de blir fortalt at det er på tide å skjerpe seg. Jeg skulle likt å se menn uttale seg om hverandre på denne måten.

Jeg vil imidlertid mer enn gjerne dele mine refleksjoner i anledning dagen. Slik jeg ser det, er verken dagen eller kvinnesaken tjent med kvinners kamp mot hverandre. Når Kvinnedagen minner mer om et lokalt hatoppgjør mellom rivaliserende ideologier, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. De sementerer posisjonerer framfor å få flere med i den offentlige samtalen. Kanskje er tiden moden for selvrefleksjon i anledning Kvinnedagen?

La det være sagt. Kvinner i generasjoner før oss har lagt ned en betydelig innsats for å gi oss rettigheter og muligheter som vi i dag tar for gitt. Dette hadde aldri vært mulig uten kvinnebevegelsen og de kampene de kjempet på vegne av fellesskapet. Men nye tider krever også nye virkemidler.

I Norge handler vår tids kvinnesak mer om muligheter enn om rettigheter. Det handler om holdninger, og om likestilling i hjemmet like mye som i arbeidslivet. Mer enn noen gang er det viktig at vi evner å skape et bredere engasjement for spørsmålet blant både kvinner og menn flest. Da må vi gi hverandre litt mer takhøyde og bredde ut aksepten for hva som er rett og galt å mene. Da må vi slutte å kjempe mot hverandre. Evner vi ikke det, vil Kvinnedagen bli en dag for de få og kvinnesak et personlig anliggende for de fleste.

Med ønske om fred og framgang i anledning Kvinnedagen til alle kvinner – på tvers av generasjoner, politisk ståsted eller overbevisninger: Gratulerer med dagen!