På frierføtter til Hareide

Mye kan tyde på at KrF havner der de ønsker å være: I det politiske sentrum - og i begivenhetenes sentrum i norsk politikk. Partileder Knut Arild Hareide arbeider møysommelig for å posisjonere partiet.

På frierføtter til Hareide

30/3 2016 av Ketil Lindseth

Den var publisert i VG den 29.03.2016

Ketil Lindseth er partner i First House og tidligere statssekretær for Ap.

I nesten enhver sak hører vi Hareide insistere på at han representerer sentrumspartiet. Dette er en arv han bærer videre fra partiets mann i hornet og tidligere statsminister, Kjell Magne Bondevik.

Posisjoneringen er nok like strategisk som den er taktisk og drevet av enkeltsaker. I det politiske sentrum forblir nemlig KrF og Hareide i begivenhetens sentrum i norsk politikk, med beilere både på venstre og høyre side i politikken. Både Høyre og Arbeiderpartiet ønsker seg et samarbeid etter valget i 2017. Det at KrF ikke vil gå til sengs med noen av dem før valgnatten, gjør at partiet forblir interessant i beilernes øyne.

Venstre og Senterpartiet definerer seg også som sentrumspartier. Men i motsetning til Hareide, ser disse partiene litt annerledes på det med å velge side. Venstre kjenner sterkere på tilknytningene til den borgerlige siden, og er tydelig på at de foretrekker et samarbeid med Høyre. Senterpartiets vei til makten går like tydelig gjennom Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet.

Relasjoner avgjør

Både Erna og Jonas vet at relasjoner er avgjørende når man skal finne fram til enighet om regjering og samarbeidsavtaler. Mange reagerte da Jonas Gahr Støre i fjør sommer deltok sammen med partileder Hareide på et arrangement i Sarons dal.

For omverdenen er det vanskelig å tro at dette ikke handler om noe mer enn å dele tanker rundt sin egen gudstro. Det er mye som tyder på at Jonas og Knut Arild finner hverandre på flere områder. De har en god relasjon som vil kunne bidra til å bringe partiene sammen etter valget i 2017. I tillegg fører Arbeiderpartiet en velferds- og bistandspolitikk som virker mer tiltalende enn regjeringspartienes rådende politikk blant KrFs velgere og tillitsmannsapparat. 

Det som imidlertid skaper gnisninger mellom partiene, er avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet i verdispørsmål som abort og bioteknologi - og ikke minst Arbeiderpartiets motvilje og adferd når disse såkalte verdisakene dukker opp i offentligheten.

Selsom opplevelse

Politisk kvarter torsdag 17. mars  var en selsom opplevelse i så henseende. KrFs nestleder, Dagrun Eriksen var tydelig ukomfortabel da hun ble satt til å forsvare og å debattere forslaget fra KrFs programkomité om å innføre såkalt «obligatorisk refleksjonstid» i forbindelse med et abortinngrep. I studio møtte hun partisekretær i SV, Kari Elisabeth Kaski, som fremholdt en nådeløs dom over både KrF, forslaget og Dagrun Eriksen.

Kaskirepresenterer ikke Arbeiderpartiet, men kraften i argumentasjon og fordømmelsen over forslaget er svært gjenkjennelig fra tilsvarende debatter på partimøter i Arbeiderpartiet, for dem av oss som har vært med på det.

Vi finner også igjen denne argumentasjonen blant representanter fra Arbeiderpartiet i tradisjonelle og sosiale medier. Her finner vi ord og uttrykk som fra et KrF-perspektiv kan oppleves som både misforstått, arrogant og latterliggjørende, i en sak som for KrFs kjernevelgere oppfattes som et svært viktig verdispørsmål.

«Kvinnefiendtlig»

Da Erna Solberg ble konfrontert med KrFs forslag fra Klassekampen på onsdag uttalte statsministeren at hun ville diskutere forslaget før hun tok stilling til det. Svaret førte til en storm av kritikk fra flere hold, ikke minst fra ledende arbeiderpartipolitikere, som hevdet at svaret føyer seg inn i rekken av en kvinnefiendtlig politikk fra Høyre og regjeringen, med referanse til den såkalte reservasjonsretten for leger i forbindelse med abortinngrep.

En dag gikk, hvorpå statsministeren konkluderte med at heller ikke Høyre syntes dette forslaget var verdt å støtte. I konklusjonen la imidlertid Erna Solberg inn en setning hvor hun tok KrF i forsvar. Det kan man jo tenke seg er en liten premie å betale for å forsikre seg om at relasjonen til KrF holdes varm.

Jeg tror KrF velger å holde fast ved sin sentrumsposisjon fram til valget 2017. Dette er en posisjon de er tjent med, og som gjør at de vil være i begivenhetenes lys helt fram til valgnatten. Jeg tror også de vil holde sammen med Venstre, selv om det er signaler om at Venstre også begynner å få nok av det som oppfattes som KrFs manglende vilje til å ta ansvar for saker de ikke hundre prosent kan stå inne for. Vi har sett at tradisjonelle distriktssaker som kommunereform og sykehusstruktur har utfordret samholdet mellom de to sentrumspartiene.

Utfordring for Ap

Det som er mer usikkert er om og hvorvidt de to beilerne evner å holde seg inne med Hareide inntil siste stemmeseddel er talt opp i september neste år. All erfaring tilsier at det er klokt å opptre med respekt overfor dem som en dag kan bli din garantist for regjeringsmakten. 

For Arbeiderpartiet kan dette bli en utfordring når partiorganisasjonen instinktivt reagerer høylytt og agiterende på KrFs verdisaker knyttet til abort, bioteknologi, kontantstøtte og andre spørsmål som KrF står alene om i norsk politikk. Så langt viser erfaringen at Høyre har en langt bedre impulskontroll enn tilfellet for Arbeiderpartiets medlemmer og representanter. 

Kanskje er det lurt å gjøre som Erna Solberg, å vente en dag før de bestemmer seg og fronter standpunkt. Da er ofte reaksjonen mildere og svaret mer gjennomtenkt.