8/10 2013

Nå vet vi hva slags regjering vi får. Mandag fikk vi vite mer om hvilken politikk den skal føre. Da gjenstår bare spørsmålet: Hva blir den strategiske fortellingen?

Politikken utøves i spennet mellom det man ønsker å få til (løftene) og det man faktisk har handlingsrom for å få til (hverdagen). Handlingsrommet begrenses av mange faktorer, som den berømte handlingsregelen, de krevende koalisjonspartnere og de uberegnelige svingningene i konjunkturene.

Velgerne tilgir og forstår mye. Men de vil så gjerne ha en visjon, en overordnet og langsiktig fortelling om hvor reisen skal gå, som forklarer det som skjer og ikke skjer. Kall det gjerne et prosjekt. Og det må ikke være et prosjekt i betydningen en enkelt, konkret reform. Det kan godt være et sett av verdier og visjoner om noe bedre, noe større, noe lenger framme.

Det evige gapet mellom det man sier og det man gjør, er og blir den største utfordringen for de politiske partiene. Man sier én ting, men blir tvunget til å gjøre noe helt annet. Og like farlig som i enkeltsaker, er det om velgerne opplever sprik mellom ideologien og den store fortellingen på den ene siden, og den gjennomførte politikken på den andre. Da må det i alle fall god stemmeforklaring og strategisk veiledning til.

Kristelig Folkepartis deltakelse i Bondevik II-regjeringen er et godt eksempel. Den bar navnet til en av partiets høvding-slekter. Men Krfs velgere oppfattet den som en Høyre-dominert regjering, som stort sett førte Høyre-politikk. Krf gikk inn i regjeringen med 12,4 prosents oppslutning (2001) og ut av den med 6,8 prosent (2005). Paradoksalt nok oppfattet Høyres velgere den samme regjeringen som Krf-dominert. De straffet partiet og sendte Frp til nye høyder på målingene. Regjeringen selv greide ikke å formidle hva den var og hvor den ville. Verken Krfs eller Høyres velgere skjønte meningen med prosjektet.

Mangelfull strategisk historiefortelling er like mye en trussel når man får utrettet mye, når mangfoldige, omfattende og kanskje omstridte samfunnsreformer blir iverksatt.

Ingen regjering har på kortere tid gjennomført mer gjennomgripende samfunnsreformer enn Jens Stoltenbergs første (2000-2001). Og Arbeiderpartiet har aldri gjort et dårligere valg i moderne tid enn nettopp i 2001. Den viktigste grunnen til det var fraværet av en sammenbindende strategisk fortelling. Velgerne ble overveldet av endringer, men forsto aldri det overordnede målet med det hele. «Prosjektet» var usynlig. Regjeringens kommunikasjonsstrategi var for dårlig – og det kan jeg trygt si, siden jeg var regjeringens kommunikasjonssjef.

Enda mer komplisert blir det når flere partiers «store historie» skal sammenfalle med regjeringens strategiske fortelling. SV fikk aldri orden på dette gjennom sin åtte år lange regjeringsdeltakelse. Partiet gikk inn i valgåret 2005 med nær 16 prosent på målingene, og endte med 8,8 prosent i valget. I 2009 fortsatte nedturen for SV, som fikk 6,2 prosent. Og regjeringsperioden ble avsluttet med høstens dramatiske kamp mot sperregrensen og 4,1 prosents oppslutning som takk for innsatsen.

SVs velgere og sympatisører fikk aldri en god, sammenhengende strategisk fortelling om hvorfor partiet gikk i regjering og ble der. Det nærmeste jeg har sett, er Kristin Halvorsens biografi, som betegnende nok het «Gjennomslag». Men mens partileder Kristin Halvorsen snakket om hva de fikk gjennomført, var det for mange som dyrket nederlagene.

Noen rykker snart inn i regjeringskontorene med nye ideer og bedre løsninger, skal vi tro reklamen. Det viktigste målet er gjenvalg i 2017, sies det. Da er jeg spent på hvordan de utallige kompromissene som nødvendigvis må komme, skal knyttes sammen i en overordnet strategisk fortelling. Der Høyre har et behov for å tekkes sentrum og forsikre om at verden i all hovedsak går videre som før, har Frp etter førti års opposisjonelt utenforskap, talløse djerve lovnader, og raljerendeskarp kritikk av alle andre, et stort behov for at mye skal skje.

Mens de rødgrønne vant valgene med tydelige og appellerende strategiske fortellinger i 2005 (fellesskapsløsninger og flertallsregjering) og i 2009 (trygg styring i finanskrisen i kontrast til borgerlig kaos), var historien mer utydelig i år. De borgerliges store historie var ikke veldig mye tydeligere, men kunne spille opp mot det sterke ønsket om «noe nytt». Om fire år vil det selvsagt ikke holde en gang til. Vi venter spent på hva den store historien da skal handle om.