28/10 2013

Sitatet over er hentet fra professor Geir Woxholth, en ytring han kom med på Facebook nylig. Han er en av landets fremste eksperter på forvaltningsrett, han har skrevet kommentarutgave til Forvaltningsloven og arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling i sju år. Ingen juridisk hvem-som-helst. Ennå har ikke journalister «klart» å finne frem til ham i den såkalte Listhaugsaken.

Jeg arbeider i First House, og har fulgt omtalen av Listhaug-saken med spesiell interesse. Som tidligere redaktør har jeg også gjort meg noen tanker om medias dekning av saken. Likedan som kommunikasjonsbransjen trenger å tenke rundt egen rolle, trenger media det samme.

Mistenkeliggjøringen
Børge Brende, Sylvi Listhaug og Knut Olav Åmås hadde en ting til felles da de gikk inn i regjeringsapparatet. De kom fra andre steder enn Stortinget og partikontorene. Den ene hadde ledet World Economic Forum i Sveits, den andre hadde jobbet i First House, og den tredje kom fra jobben som kulturredaktør i Aftenposten. Alle tre hadde kuttet sine bånd til tidligere arbeidsgivere på dagen.

En PR-agent sitter ved kongens bord, beskrev Dagsavisens Hege Ulstein om Listhaug. Hun har ikke skrevet at Aftenposten, Schibsted eller Norsk Redaktørforening har fått en agent i regjeringsapparatet gjennom Åmås. Heller ikke at prestisjetunge WEF i Davos har fått et sete i statsråd gjennom Brende. Selvsagt ikke! Det blir forstått og akseptert at de to sistnevnte ikke har sine gamle jobber med inn i regjeringen, selv om mye av deres hverdag har bestått i å påvirke politiske beslutningsprosesser.

Hva er det Ulstein og andre kommentatorer vet om Sylvi Listhaug som gjør at de frakjenner henne den samme integritet og ryddighet som de to andre? Ulstein er ikke alene i sin forakt og sarkasme mot Listhaug og First House. Den deles av mange av medienes kommentatorer. Er det naivt å tro at forakten og kunnskapsløsheten legger føringer for de samme medienes journalistikk om saken?

Kildevalget
Politiske journalister og kommentatorer henter sine kilder fra en snever innhegning. De snakker med stort sett de samme politikerne og ekspertene. Og de snakker mye med seg selv, gjennom å intervjue hverandre.
Da Listhaug ble statsråd, utarbeidet vi sammen med henne en liste over alle de kunder hun har hatt kontakt med. Listen tok Listhaug med til departementet da hun tiltrådte, som et hjelpemiddel for henne og departementet til habilitetsvurderingene som noen ganger vil komme. Vi medvirket under den klare forutsetning og gjensidige forståelse at listen, som for våre kunder og oss inneholder sensitive forretningshemmeligheter, skulle forbli et internt hjelpemiddel i habilitetsvurderingene. Tilsvarende saker ble håndtert på samme måte av den forrige regjeringen.
Media har funnet eksperter som forteller hvor åpenbart toskete og naivt dette er, både fra departementets side og fra vår. Med mye pathos og tidvis noe mindre logos har de fått spalteplass og sendetid til å hevde at den fulle norske offentlighet har krav på å se listen. Noen definitivt kvalifiserte jurister, som Woxholth, synes å ha andre vurderinger, men de kommer ikke i media.

Rolleforståelsen
Erfaringsbredden til politiske journalister og kommentatorer når sjelden så langt som til næringslivet. De vurderer alt i et politisk perspektiv, tolker det meste som en del av et politisk spill, og har ikke kompetanse og erfaring til å vurdere andre elementer som viktige i helhetsbildet.
First House er ikke en politisk aktør, selv om media liker å fremstille oss som en. Vi er en privat eid næringsvirksomhet, som blant annet lever av å selge politisk forståelse og kunnskap til et næringsliv som ikke har denne kunnskapen selv. Vår førsteprioritet er å ivareta kundenes behov og interesser. Først gjennom at de får de kvalitetstjenestene de etterspør. Deretter ved at vi ivaretar de behov de har, også knyttet til konfidensialitet.
Sammen med noen av landets fremste advokater arbeider vi for eksempel med saker der vi blir børsmessige innsidere. Noen ganger med selskaper der offentlige tilsyn gjennomfører inspeksjoner, der granskninger blir iverksatt (og henlagt).
For disse selskapene er konfidensialitet viktig. Lekkasjer kan ikke bare være forretningsmessig katastrofale, men også straffbare. Forståelsen for dette er fraværende i media, og hos mange politikere. Kan det være fordi politikere selv og journalistene ikke har vært ute i dette livet?

Ensrettingen
Et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund har vurdert hva pressen bør legge vekt på i saker som blir så store at media «jager i flokk». Utvalgets viktigste konkusjon var: Når det koker i redaksjonen, trengs det motforestillinger til redaksjonens forståelse av saken, alternative synspunkter og en intern kritisk stemme.
Jeg lurer på hvor de finnes nå, disse djevelens advokater. Hvem er det som utfordrer Lars Joakim Skarvøy og Astrid Meland i VG og Hege Ulstein i Dagsavisen?? Hvem er Marie Simonsens utfordrende sparringspartner i Dagbladet? Hvem har fått rollen i det påstått etikkskjerpede NRK?

Den egentlige agenda
Bare Listhaugs lister blir kjent, så vil alle habilitetsspørsmål bli avklart, er medias refreng. Ja, du kan tro! Listene vil, om de blir frigitt, avklare svært lite. De vil kun fortelle hvem hun har jobbet for den tiden hun var ansatt i First House. Men det vil ikke fortelle hva hun har gjort der. Da begynner neste steg, der prinsippene og hensikten med jakten – nemlig habilitetsspørsmålet – er glemt:
10-talls, trolig 100-talls telefoner daglig fra aggressive journalister. Men nå ikke lenger bare til Listhaug, men også til selskaper som har kjøpt helt legitime og for dem viktige tjenester: Hva har dere kjøpt? Hvorfor? Hvem? Hvor mye? Hvorfor vil du ikke prate om det? Hva har dere å skjule? Som om også norsk næringsliv skulle være på medias tiltalebenk, der en nybakt statsråd allerede sitter, stemplet som spion for en fremmed makt.