5/9 2013

Kunne valget vinnes på Facebook? Det var spørsmålet strategene stilte seg før valgkampen startet. I dag vet vi at svaret er nokså entydig negativt. Valget ble ikke vunnet verken på FB, Twitter, Instagram, i bloggsfæren eller på Youtube, selv om Taxi-Jens ble en farsott langt utover landegrensene og Jan Bøhler «biceps for Groruddalen» spredte seg langt utenfor bydelsgrensene. Sosiale medier spilte en stor rolle i valgkampen, men rollen ble en annen enn mange hadde forestilt seg.

Styrkeforholdet mellom nye og gamle medier viste at betydningen av de tradisjonelle, tunge nyhetsmediene fortsatt overgår de sosiale mediene som trend- og dagsordensettere. Ingen store bomber eksploderte på Twitter eller Facebook, og det var få saker som skylte over fra sosiale medier til de etablerte mediene. Men mye skylte andre veien.

Både Facebook og Twitter fungerte tidvis som relativt tunge diskusjonsfora for det som skjedde i de etablerte mediene. Det glødet i feedene på sosiale medier mens de store tv-debattene gikk på direkten. Hos noen så intenst at det gikk over til full tenning. Sånn sett er det betegnende for de sosiale medienes rolle i valgkampen at det var en TV-debatt som fikk Sindre Finnes i fyr og flamme på Twitter. Kritikken mot NRKs programleder Ingunn Solheim var ikke veldig klok fra Erna Solbergs ektemann, men desto mer symptomatisk: Dette var valget da også journalistene ble fortløpende vurdert i full offentlighet. For første gang kunne politikere og andre gå i dialog med, for ikke å si gå til direkte angrep på, redaksjoner og enkeltjournalister umiddelbart og med åpenlys kritikk av vinklinger, faktafeil, konklusjoner på bakgrunn av meningsmålinger, premisser for spørsmål og annet redaksjonelt rusk.

Debatten om TV2`s selektive bruk av funn fra egen undersøkelse om forholdene i eldreomsorgen fikk, ikke minst takket være Twitter, andre dimensjoner enn kritikken ellers ville ha fått. Årets valgkamp ble en endelig bekreftelse på at den kritiske journalistikken har fått sin egen vaktbikkje på nakken: Twitter.

Klimalobbyen var blant dem som bjeffet høyest. Allerede fra valgkampens første dag var et bredt spekter av aktører fra miljø- og klimafeltet tungt inne på Twitter der de sakte men sikkert lyktes i å dreie debatten over mot eget saksområde ved hjelp av innspill og utspill, etterlysninger og fakta. Hyperaktive twitrere sørget for å legge premisser for en klimadebatt som engasjerte folk langt utover miljøbevegelsens egne rekker. Men det var først da de tradisjonelle valgsendingene løftet stemningen fra Twitter inn i valgstudioene at dette fikk noen effekt på meningsmålingene og gjorde klima til et jokertema i valgkampen.